HJEM ¦ OM OSS ¦ BULLMASTIFF ¦ NORDLANDSHEST¦ LAND ROVER ¦ DE ANDRE DYRA ¦ 
KONTAKT ¦ LINKER¦ NY GJESTEBOK¦ GAMMEL GJESTEBOK

RATOS

En lys brun (m. pangarè) vallak født 24. mai 1984.
E: Silkesvarten 72
U: Sylvi 111

Stamtavle

Ratos høsten 2004

Ratos er grunnen til at jeg i det hele tatt fattet interesse for nordlandshesten. Han er født i 1984 hos Tor Finstad på Lena, men ble solgt til ei dame på Kapp som føll/åring. Hun hadde ham til 1991, da ble han solgt til Geilo Hestesenter. Bare året etter, i 1992, ble han på nytt solgt, denne gang til Alvøen Rideklubb utenfor Bergen. Her gikk han i skolen i 4 år, før ei lokal jente derfra kjøpte ham. Hun hadde ham i 2 år, og solgte ham videre i 1998 til ei jente som flyttet han til Skjold, også i Bergen. Denne jenta hadde ham fram til februar 2001, da kjøpte jeg ham, og her har han vært siden.... Vi har litt historie sammen selv om jeg bare har eid ham selv siden 2001, det kan du lese her:

Påsken 1992 kom det en ny skolehest til stallen hvor jeg red, han kom ifra Geilo

Hestesenter. Jeg stelte på den tiden en dartmoor-ponni, Dartmar, men var blitt en smule stor til denne. Den nye ponnien var kjempe skjønn. Svart lang man og lugg, og en skikkelig vinterpels, han var ikke likt noe av det jeg var vant med. Vi var alle nysgjerrige på han, men det var ingen av oss som egentlig ville ha så mye med han å gjøre, og grunnen til det var han var veldig fæl til å bite når han skulle stelles. Men så red jo jeg denne litt lille ponnien Dartmar, og trengte egentlig noe litt større for å i det hele tatt komme meg noe videre i ridingen.

Så 18. mai 1992 begynte jeg å stelle denne nye ponnien, nordlands-/lyngshesten Ratos. Jeg tenkte at:” Jeg kan jo begynne og blir det for gale får jeg bare ta det neste som dukker opp.” Og gale var det til tider, jeg kom hjem med blå merker over alt. Men det var også stunder hvor jeg skimtet håp, hvor jeg faktisk kunne oppholde meg rundt han uten at han tok seg et jafs.

Ratos gikk mye i skolen, han var en av de mest populære, han var søt å se på og gøy å ri, men det var ingen som ville stelle han. Skolen prøvde å bruke han mest mulig så de slapp å ta han ned å stelle han mer enn akkurat nødvendig. Men han var ingen ideell skolehest, og trivdes ikke noe særlig med å gå i skolen. I helgene når han hadde fri fra skolen og vi red i skog og mark, ble han en helt annen hest. Han elsker å klatre og løpe på tur. Og hjemme igjen i stallen uten tusenvis av skoleryttere rundt seg, var han den hesten han kunne vært på heltid. Vi reiste mye og startet stevner, sprang for det meste, og han elsker å hoppe.

Jeg husker jeg skrev inn til Penny og etterlyste fortiden hans, og fikk svar fra Trine Boysen. Hun ga meg navn til tidligere eiere og stamtavlen hans. Jeg skrev brev til begge de forrige eierne og fikk svar fra hun som kjøpte han som åring og solgte han til Geilo. Vi skrev sammen i mange år, hvor jeg fikk mange artige historier fra ”barndommen” hans.

Jeg stelte Ratos i 4 år, for den høsten reiste jeg vekk på skole, Fjordane Folkehøgskule. Mens jeg var vekk reist, hørte jeg at han var blitt solgt. Jeg ble så lettet. Han slet fælt på slutten og var begynt å bli farlig for små kursryttere. Jeg kjente godt jenta som kjøpte han, Tina, og var glad det var henne. Et minus var at hun klippet den fine lange manen hans; ”Han var sprangponni no.”

Da jeg kom hjem fra skolen, begynte jeg å ri hesten til storesøsteren til Tina, en russisk fullblods, Aramis. Innimellom red jeg også Ratos. Men så var det slik at Tina vokste og ble lang, og dermed kjøpte seg en større hest. Aramis ble halt og måtte til slutt slaktes. Jeg begynte igjen å ri Ratos, han var jo gullgutten min, og Tina hadde ikke lenger like god tid til gamle ponnien sin. Han sto for salg lenge. De ville ikke selge han til hvem som helst, og spurte meg gang på gang, men jeg hadde ikke pengene.

Tilslutt sommeren 1998 ble han solgt til en jente som tok han med til et ridesenter som låg et godt stykke fra der jeg bodde. Det første året etter var jeg bare et par ganger og besøkte han, men snakket aldri noe med eierne. De hadde tatt han inn i skolen igjen og det var noe jeg ikke likte, men hva kunne jeg gjøre. Så et år etter han ble solgt bestemte jeg meg for å ta en prat med disse folkene. Jeg tok med meg det jeg hadde om fortiden og stamtavlen hans og reiste opp. De ble kjempeinteressert og lurte på om jeg hadde lyst å begynne å ri han litt igjen. Han var ute av skolen og de trengte noen som kunne ri han litt, så jenta fikk litt fri. Jeg ble jo overlykkelig.

Så begynte jeg først litt sånn av og til utover høsten, og over nyttår begynte jeg fast. Jenta brukte han som spranghest og han gikk jo som en kule. Men så var det sånn at denne jenta også ville videre, og høsten 2000 fikk hun en ny ponni på prøve, og over nyåret sto Ratos igjen for salg. Han gikk nå i skolen igjen, foruten de dagen jeg hadde tid til å ha han, da betalte jeg for å ha han ut av skolen. Denne gangen var min økonomiske situasjon en litt annen enn forrige gang, og februar 2001 ble Ratos min, nesten 9 år etter at jeg begynte som hestepasser til skolehesten Ratos. Den gangen var jeg bare 13 år og Ratos 8.

Han har aldri helt sluttet med å bite, men jeg vet hvor jeg har han og vet hvordan få han i godt humør. Han er en hest med stor personlighet, når en først kommer inn på han, men det tar tid og tålmodighet. Han er en ypperlig brukshest, og kan brukes til det meste. I dag blir han mest brukt til kjøring, enten med vogn eller slede. Han er han blitt barfot hest, og går på full utegang med sine andre hestevenner, han trives i flokken, og er blitt ”onkel” og oppdrager til følla vi har. Han holder seg godt i form på denne måten. Vi kommer forhåpentligvis til å få mange år sammen enda

23.desember 2007

Benedichte Hilt Mangerøy© 2005