|
1919 fant en bonde, med navn Désiré Caillon, en unge med spesiell pels blant sine viltgrå krysningskaniner. Denne pelsen var mye kortere enn normalt, og med finere og kortere dekkhår, slik at pelsen fikk et bløtt preg. Ved en ny parring mellom de samme foreldrene, kom enda en unge med denne pelstypen. Med dette startet rexfeberen, som ble et kort og voldsomt eventyr hvor forventningene om stor etterspørsel etter rexpelsen lå bak.
Caillon avlet kun kaniner til slakt, men ble klar over at de kortpelsede kaninene var noe nytt og spennende. Han søkte derfor råd hos stedets sogneprest, abbed Gillet, som også drev med kaniner. Gillet fant fort ut at denne nyheten betydde penger. Han overtok derfor noen av Caillons kaniner, mot en avtale om at han skulle få en viss prosent av de inntekter senere salg av disse kaninene ville innbringe (Historien forteller videre at abbed Gillet ikke var så from som hans tittel skulle tilsi, da Caillon senere måtte gå til sak for å få sin avtalte del av fortjenesten).
Først i 1924 ble de første kaninene med denne avvikende pelsstrukturen vist på utstilling i Paris. Forklaringen på at det tok lang tid fra denne rasen så dagens lys, til den ble vist for offentligheten, må være at Gillet hadde vanskeligheter med avlen. Caillons kaniner var nok allerede sterkt innavlet, og det kunne ikke bli bedre hos Gillet.
Castor rex 1951
Ryktet om den nye kanintypen nådde helt opp til landbruksministerens kontor i Paris, og presidenten for dette, Wiltzer, dro for å besøke abbed Gillet. Fra dette besøket kunne Wiltzer fortelle følgende: ” Gillet hadde omtrent 100 kaniner i trebur spredt rundt i prestegårdshagen. Hovedparten av kaninene var voksne og hadde meget lange klør. Noen manglet hale, og en del hunner var sterile.” Wiltzer spurte om han hadde prøvd å krysse inn en annen rase på dem. Det hadde han ikke. Han var ingen kaninspesialist og hadde ingen forstand på arvelighet. Uansett lyktes Gillet å vise frem en samling av disse kaninene på utstillingen i Paris, 1924.
Fargen på kaninene kunne minne om fargen på bever, derav navnet Castor som betyr bever. Rex betyr som kjent konge, eller kongelig, så Castor Rex kan derfor oversettes til Bever Konge. Som sagt kjente ikke Gillet til arvelighet og genetikk, men det gjorde derimot Professor Kohler. Han kjøpte tre Castor Rex hanner, og parret disse inn på sine kaniner med normalpels. Allerede i 1926 kunne han vise frem Rex i fargene hvit, svart og chinchilla.
Allerede i 1926 ble de første Rex’er importert til England. Stor suksess ble det i midlertidig ikke ifølge en engelsk fagbok; ”Rex var utpreget en stygg, klosset kanin med overdimensjonerte ører, - de ble kalt vrak.” Men med engelskmennenes dyktighet i kaninavl og nye importer, ble det skikk på disse kaninene. Da innfridde handelen med rexkaniner alle forventninger og levende dyr ble solgt til enorme priser. Gjennomsnittsprisen for Rex som ble solgt på en utstilling i London, 1929, var rundt 1000 kr!
Her i Norden fikk vi ikke akkurat ”Rexfeber”, men norske kaninavlere fikk heller ”pelsfeber”. I 1923 kjøpte NKF (Norges Kaninavlsforbund) en eiendom i Oslo. Her ble det drevet pels- og skinnberederi, og i 1926 ble det også bygget kontrollavlsstasjon. 9 raser og mange kaniner ble innkjøpt, hele 290 importert. Utenom var det også stor privatimport, ca. 2000 kaniner på få år. Men etter 10 års drift var det nedgang og interessen for kaninhold ble laber i Norge.
I 1931 ga danske J. Brems ut boken ”Rexkaninen”. I uttalelser fra utenlandske eksperter sies det også her at Rex er fremtidens kanin, og skinnene roses høyt. Til slutt i boken sier Brems; ”Her hjemme har det ennå ikke vært skinn framme fra rexkaniner, slik at vi ikke har fått uttalelser fra danske fagfolk.” Forklaringen på at det ikke ble levert rexskinn, selv 4 år etter rasen kom til Danmark, var enkel; ”Hvorfor slakte en Rex for å selge skinnet, når den levende kunne innbringe mangle flere kroner”.
Under introduksjonen av Rex ble flere skuffet, - den var vanskelig i avlen. Noen mente den var mindre motstandsdyktig mot sykdom, enn kaniner med normalpels. Fruktbarheten var et problem, og dødeligheten var stor. Årsaken var en ukritisk avl, grunnet de høye livdyrprisene, som førte til at oppdrettere tenkte kvantitet i stedet for kvalitet. Dette har man også sett hos andre dyr, særlig hunder. Når interessen for en rase øker voldsomt, blir det ofte til at noen oppdrettere ”slurver” i avlen for å tilfredsstille etterspørselen. Dermed øker også risikoen for arvelige defekter innen rasen.
Den tyske arvelighetsforskeren, Professor Hans Nachtsheim, mente at mutasjonen til Rex ikke bare påvirket pelslengden, men også konstutisjonen gjennom unormalt stoffskifte. Han støttet seg til at Rexunger har en noe lavere fødselsvekt enn kaniner med normalpels. Flere generasjoner med normalpels er krysset inn i Rex, og har ført til at det i dag ikke er merkbar forskjell på Rex og kaniner med normalpels.
Kilde: Artikkel skrevet av Bjørn Egeland, publisert i Tidsskrift for Kaninavl. | 
